Aristoteles ble født i 384 f.Kr. i byen Stagira i antikkens Makedonia. Aristoteles er en av de mest fremragende figurene i filosofiens historie. Som elev av Platon ved Akademiet i Athen, vokste Aristoteles' intellektuelle nysgjerrighet til å omfatte en mangfoldighet av emner, fra metafysikk til etikk, og fra retorikk til biologi. Hans død i 322 f.Kr. markerte enden på et liv viet til filosofisk undersøkelse og undervisning, men arven etter hans arbeid har levd videre i over to tusen år og fortsetter å forme vår tenkemåte.

Aristoteles' bidrag til filosofi kan best betraktes gjennom hans omfattende skrifter som omhandler en rekke emner. Han skiller seg ut fra sine forgjengere ved sitt systematiske forsøk på å grunnlegge et konsistent filosofisk system. Han utviklet en form for logikk, kjent som syllogisme, som har dannet grunnlaget for deduktiv argumentasjon. I hans verk "Organon" beskriver han regler for argumentasjon og bevisføring, noe som fortsatt er relevant i dagens logikk og argumentasjonsteori.

Innenfor metafysikk tar Aristoteles et skritt bort fra Platons idealisme og argumenterer for en forståelse av virkeligheten basert på konkrete substanser og hendelser. Dette gjør han til en av de tidligste empiristene. I hans berømte verk "Metafysikken" utforsker han spørsmål om eksistens, vesen, og virkeligheten av ting, og introduserer begrepet "formålårsak" som tilskriver en hensikt eller et mål til alt i naturen.

Aristoteles' bidrag til etikk er like viktig, særlig gjennom hans viktige verk "Nikomakiske etikk", der han argumenterer for en form for dydsetikk. Han foreslo at det gode liv ikke ligger i ekstrem selvnytelse eller selvtukt, men i å finne en "gylden middelvei", der en opprettholder balanse og måtehold. For Aristoteles ligger dyden i karakteren og den moralske vilje, snarere enn i eksterne regler eller resultater.

Hans arbeid innen biologi og naturfilosofi var grunnleggende i å utvikle vitenskapen som et felt for systematisk undersøkelse. Aristoteles foretok detaljerte observasjoner av den naturlige verden og klassifiserte dyrearter; hans verker om dyreanatomi og fysiologi var svært innflytelsesrike til langt inn i middelalderen.

Når det kommer til hans innvirkning på vitenskapsfilosofi, kan Aristoteles' forsøk på å klassifisere kunnskap og hans metodologiske tilnærming til vitenskapelig undersøkelse betraktes som fundamentale steg. Han fremmet ideen om empirisk observasjon og hevdet at kunnskap må grunnes i den fysiske og observerbare virkeligheten, selv om han også anerkjente viktigheten av rasjonell tenkning. Aristoteles' innflytelse strekker seg langt over hans egen tid og har formet den vestlige intellektuelle tradisjonen. Tenkerne i middelalderen, som Thomas Aquinas, støttet seg tungt på Aristoteles' verk i utformingen av deres teologiske og filosofiske systemer. Selv i den moderne vitenskapelige revolusjonen, der mange av hans konsepter ble utfordret og til slutt forkastet, var det hans søken etter systematisk og empirisk bekreftet kunnskap som veiledet nye tenkemåter.

Aristoteles' idéer er dypt forankret i mange felter – i retorikken, hans analyse av overtalelsens kunst påvirker fortsatt måten vi forstår menneskelig kommunikasjon på, mens hans poetikk fremdeles er relevant i studiet av litterær teori. Gjennom sin dedikasjon til logisk stringens, sin tro på observasjon og klassifisering, og hans søken etter å forstå livets dyder, har Aristoteles lagt grunnmuren for mange disipliner og foreslått en måte å engasjere seg filosofisk på som fortsatt er aktuell for studenter og tenkere verden over.


​