Narrativ analyse har utviklet seg til en verdifull metodisk tilnærming innen kvalitativ forskning, spesielt på grunn av dens evne til å anerkjenne og utforske hvordan mennesker konstruerer og kommuniserer sine erfaringer gjennom historier. Sandelowski (1991) fremhever at narrativ kunnskap har fått økt oppmerksomhet på tvers av ulike fagområder som et middel for å strukturere og skape mening i menneskelige erfaringer og livshendelser. Denne metoden bygger på forståelsen av at narrativer ikke bare er en måte å formidle informasjon på, men også en måte å forstå og forme virkeligheten på. Ved å fortelle historier organiserer vi hendelser, uttrykker følelser og skaper sammenheng i våre erfaringer, noe som gjør narrativ analyse til et kraftfullt verktøy for å utforske hvordan mennesker skaper mening i sine liv.

Det finnes ulike analytiske tilnærminger innen narrativ analyse, inkludert innholdsanalyse, strukturell analyse og analyse av personlige narrativer (Sahni & Sinha, 2016). I innholdsanalyse fokuserer forskeren på hva som blir sagt i historiene, og søker etter temaer, motiver eller spesifikke betydninger i innholdet. Strukturell analyse, derimot, ser på hvordan historiene er konstruert, inkludert elementer som plot, karakterer og sekvensering av hendelser. Ved å analysere historienes struktur kan forskeren forstå hvordan mening skapes gjennom organiseringen av hendelser og interaksjoner mellom karakterene. Personlige narrativer tar utgangspunkt i den individuelle fortellerens perspektiv, der forskeren fokuserer på hvordan fortellerens identitet, erfaringer og synspunkter kommer til uttrykk i historiene.

Holley og Colyar (2009) introduserer verktøy som karakter, plot, historie og fokalisering som sentrale konsepter for å dekonstruere kvalitative forskningsdata i en narrativ kontekst. Ved å bruke disse konseptene kan forskeren gjøre bevisste valg om hvordan dataene skal struktureres og fremstilles, noe som bidrar til en dypere forståelse av det fenomenet som studeres. Dette krever en analyse som går utover innholdet alene og inkluderer form og struktur, slik at forskeren kan få innsikt i hvordan fortellinger konstrueres og hvordan de skaper sammenheng og mening i deltakernes erfaringer.

Bailey og Tilley (2002) understreker viktigheten av historiefortelling som en tolkningsstrategi for å forstå mening i kvalitative data. De argumenterer for at narrativer gir en unik mulighet til å utforske kompleksiteten i menneskelige erfaringer, særlig når det gjelder å forstå hvordan individer skaper mening i møte med utfordringer eller endringer. Gjennom narrativ analyse kan forskere avdekke underliggende temaer, mønstre og prosesser som ellers kan være vanskelige å identifisere, og på den måten få tilgang til dypere nivåer av mening og sammenheng i menneskers opplevelser.

Narrativ analyse har anvendelse på tvers av en rekke fagfelt, inkludert organisasjonsstudier, helsevitenskap, pedagogikk og samfunnsvitenskap. Innen organisasjonsstudier har Sahni og Sinha (2016) vist hvordan narrativer kan brukes til å forstå organisatorisk kultur, endringsprosesser og relasjonene mellom ledere og medarbeidere. Gjennom analysen av historiene som sirkulerer i en organisasjon kan forskeren få innsikt i underliggende verdier, normer og maktstrukturer som påvirker organisasjonens dynamikk og funksjon. Innen helsevitenskap har narrativ analyse blitt brukt for å utforske erfaringer blant pasienter og helsepersonell. Edwards (2016) viser for eksempel hvordan sykepleiestudenter kan lære av praksishistorier ved hjelp av narrativ analyse, som gir muligheter for refleksjon over egen praksis og støtte til deres profesjonelle utvikling.

Blant styrkene ved narrativ analyse er dens evne til å fange kompleksiteten og rikdommen i menneskelige erfaringer. Ved å fokusere på historiene får forskeren tilgang til dybde og nyanser som ikke nødvendigvis fremkommer gjennom andre metodiske tilnærminger. Narrativ analyse gir rom for deltakernes stemme og perspektiv, og anerkjenner deres unike erfaringer, noe som kan bidra til en mer nyansert og autentisk fremstilling. Fleksibiliteten i narrativ analyse gjør den anvendbar på ulike forskningsspørsmål og kontekster. Metoden kan tilpasses studier av individuelle livshistorier, organisatoriske narrativer eller kulturelle fortellinger, noe som gjør den nyttig på tvers av mange disipliner.

Samtidig er det også utfordringer og svakheter ved narrativ analyse. En av hovedutfordringene er risikoen for subjektivitet i tolkningen, da forskeren spiller en aktiv rolle i å konstruere mening fra narrativene. Forskeren kan påvirkes av egne fordommer og antakelser, noe som kan farge tolkningen av dataene. Dette krever at forskeren er oppmerksom på sin egen påvirkning og implementerer strategier for å øke studiens troverdighet, som for eksempel triangulering og member checking. En annen utfordring ved narrativ analyse er at metoden kan være tidkrevende og ressurskrevende, særlig når det gjelder innsamling og analyse av omfattende mengder data. Generalisering av funnene kan også være vanskelig, da narrativ analyse ofte fokuserer på dybden i individuelle erfaringer og dermed ikke nødvendigvis gir generaliserbare resultater.

Til tross for disse utfordringene tilbyr narrativ analyse unike muligheter til å utvide vår forståelse av menneskelige erfaringer og sosiale praksiser. Ved å utforske hvordan mennesker skaper og formidler mening gjennom historier, kan forskere bidra til ny kunnskap som både er teoretisk innsiktsfull og praktisk relevant. Narrativ analyse gir forskere tilgang til menneskelige perspektiver som ofte er komplekse og flerfasetterte, og kan dermed berike forskning på måter som går utover mer tradisjonelle metoder.

Referanser: 

• Bailey, P. H., & Tilley, S. (2002). Storytelling and the interpretation of meaning in qualitative research. Journal of Advanced Nursing, 38(6), 574–583. https://doi.org/10.1046/j.1365-2648.2000.02224.x 

• Edwards, S. L. (2016). Narrative analysis: how students learn from stories of practice. Nurse Researcher, 23(3), 18–25. https://doi.org/10.7748/nr.23.3.18.s5 

• Holley, K. A., & Colyar, J. (2009). Rethinking Texts: Narrative and the Construction of Qualitative Research. Educational Researcher, 38(9), 680–686. 

• Sahni, S., & Sinha, C. (2016). Systematic Literature Review on Narratives in Organizations: Research Issues and Avenues for Future Research. Vision: The Journal of Business Perspective, 20(4), 368–379. https://doi.org/10.1177/0972262916678085 

• Sandelowski, M. (1991). Telling Stories: Narrative Approaches in Qualitative Research. Image: The Journal of Nursing Scholarship, 23(3), 161–166. https://doi.org/10.1111/j.1547-5069.1991.tb00662.x