Fenomenologiens røtter kan spores tilbake til filosofen Edmund Husserl, som ønsket å etablere en ny vitenskapelig metode for å undersøke bevissthet og menneskelige erfaringer. Husserls tilnærming, ofte kalt husserliansk fenomenologi, legger vekt på en presis beskrivelse av opplevelser slik de fremtrer for individet, uten å fortolke dem ut fra eksisterende teorier eller konsepter (Mapp, 2008). For å oppnå dette introduserte Husserl en metodologisk prosess kalt "epoche", der forskeren søker å "sette parentes" rundt sine egne fordommer og antakelser for å nærme seg den rene essensen av erfaringene. Dette innebærer at forskeren aktivt forsøker å se bort fra egne tidligere oppfatninger og perspektiver, med det formål å få tilgang til de universelle strukturene som ligger til grunn for all menneskelig bevissthet. Husserl mente at ved å fokusere på direkte opplevelser, kunne man oppdage disse essensene som danner fundamentet for menneskets oppfatning av verden.

En av Husserls mest betydningsfulle elever, Martin Heidegger, videreutviklet fenomenologien ved å integrere eksistensielle og ontologiske spørsmål. Heideggeriansk fenomenologi, som hans tilnærming ofte kalles, fokuserer på menneskets "væren-i-verden" og på forståelse som en prosess formet av vår eksistensielle situasjon. I stedet for bare å beskrive erfaringer, retter Heideggeriansk fenomenologi seg mot å tolke og avdekke de meningene som oppstår i menneskets interaksjon med verden. Heidegger introduserte konseptet "Dasein" for å beskrive menneskets særegne væremåte – en måte å være tilstede i verden på, preget av tid, historie og bevissthet om dødelighet. Ifølge Heidegger er det gjennom disse aspektene at vi forstår og tolker vår egen eksistens og meningen i våre erfaringer.

Kognitiv fenomenologi representerer en nyere gren av fenomenologien og søker å utforske de subjektive opplevelsene knyttet til mentale prosesser som tenkning, resonnering og forståelse (Smithies, 2013). Denne retningen utfordrer tradisjonelle oppfatninger ved å hevde at også kognitive prosesser har en egen fenomenologisk kvalitet, ikke bare sanseopplevelser. Innen kognitiv fenomenologi pågår det en debatt om hvorvidt kognitive tilstander, som tanker og overbevisninger, har en egen opplevelsesmessig karakter, og hvordan dette påvirker vår forståelse av intensjonalitet og bevissthet. Enkelte filosofer argumenterer for at kognitive opplevelser har en kvalitativ følelse som er sentral for bevisstheten, mens andre mener at kognisjon kan forklares uten nødvendigvis å referere til subjektive opplevelser.

Fenomenologisk forskning skiller seg også fra andre kvalitative metoder ved sitt fokus på opplevelsens essens. Ifølge van Manen (2017) bør forskere være forsiktige med å anta at enhver undersøkelse av erfaringer er fenomenologisk. Ekte fenomenologisk forskning innebærer en dyp forpliktelse til å undersøke opplevelsens essens, og å unngå fallgruven med å redusere studien til deskriptive eller tematiske analyser. Van Manen påpeker at fenomenologisk forskning krever genuint fenomenologiske spørsmål som søker å avdekke de unike og grunnleggende aspektene ved menneskelig erfaring. Dette innebærer en tilnærming som går utover en overfladisk beskrivelse og engasjerer seg i en dyptgående refleksjon over hvordan erfaringer konstitueres i bevisstheten.

Metodisk sett innebærer fenomenologi ofte bruk av dybdeintervjuer, refleksjon og narrativ analyse for å få tilgang til deltakernes "livsverden". Forskeren må være sensitiv overfor nyansene i språk og være åpen for innsikter som utfordrer eksisterende forståelser. Dette krever en høy grad av refleksivitet og selvbevissthet fra forskerens side, da egen bakgrunn og forforståelse kan påvirke tolkningen av dataene. Fenomenologiens metodologiske tilnærming innebærer derfor en kontinuerlig bevissthet rundt forskerens rolle i tolkningsprosessen.

Fenomenologi har et bredt spekter av anvendelsesområder innen ulike fagfelt, noe som reflekterer dens fleksibilitet og dybde som metodisk tilnærming. Innen kognitiv vitenskap har fenomenologi bidratt til økt forståelse av subjektive erfaringer knyttet til kognitive prosesser som tenkning, bevissthet og persepsjon (Gallagher, 2018). Dette gir innsikt i hvordan mennesker opplever og skaper mening i sine mentale prosesser, og slik kunnskap kan informere teorier om bevissthet og sinn. Innen helsefag, spesielt innen sykepleie og jordmorforskning, anvendes fenomenologi for å utforske både pasienters og helsepersonells opplevelser (Mapp, 2008). Slike studier kan for eksempel fokusere på hvordan pasienter opplever sykdom og smerte, eller hvordan sykepleiere forstår sitt omsorgsarbeid og relasjonen til pasientene.

Fenomenologiens styrke ligger i dens evne til å gi dyptgående innsikt i menneskelige opplevelser. Ved å fokusere på opplevelsens essens kan forskere avdekke nyanserte forståelser av hvordan mennesker navigerer i og forstår sin verden. Denne tilnærmingen gir mulighet til å fange opp unike og ofte oversette perspektiver, noe som kan være særlig verdifullt i forskning på sensitive temaer eller i studier av marginaliserte grupper. Fenomenologiens anerkjennelse av subjektivitet anses også som en styrke, fordi metoden verdsetter og respekterer individers personlige erfaringer uten å redusere dem til generaliserte eller abstrakte konsepter.

Imidlertid finnes det også svakheter ved fenomenologi som metode. En av hovedutfordringene er den begrensede generaliserbarheten av funnene. Siden fenomenologisk forskning legger stor vekt på individuelle opplevelser og subjektive erfaringer, kan resultatene være vanskelige å anvende på en større befolkning. Dette begrenser ofte bruken av resultatene i bredere sammenhenger eller i utviklingen av generelle teorier. Subjektiviteten i tolkningen kan også være en utfordring, da forskeren aktivt konstruerer mening fra dataene. Dette kan føre til innføring av forskerens egne fordommer, og krever dermed en høy grad av metodisk bevissthet og refleksivitet for å håndtere.

Fenomenologisk forskning krever ofte en høy grad av metodologisk kompetanse og filosofisk forståelse, noe som kan gjøre metoden vanskelig å anvende for forskere uten en solid bakgrunn i fenomenologi. Dette innebærer også at fenomenologiske studier kan være tidkrevende, både for forskeren og for deltakerne, da prosessen ofte inkluderer dybdeintervjuer og refleksjoner som kan være emosjonelt krevende, spesielt når det gjelder sensitive emner.

Til tross for disse utfordringene gir fenomenologi en dyptgående tilnærming som kan berike vår forståelse av menneskelige erfaringer. Ved å anerkjenne og utforske subjektiviteten i erfaringene kan forskere avdekke innsikter som ellers kan forbli skjulte i mer kvantitative eller deskriptive metoder. Fenomenologiens fokus på det unike og individuelle i menneskelig erfaring kan bidra til en mer humanistisk og empatisk tilnærming til forskning, som er av stor verdi innenfor en rekke disipliner og praksisområder. Gjennom sin grundige utforskning av hvordan mennesker opplever og forstår verden, kan fenomenologi gi innsikt som informerer praksis, policy og videre forskning på måter som er meningsfulle og relevante for de som berøres direkte.

Referanser: 

• Gallagher, S. (2018). Phenomenology and the Cognitive Sciences. I G. Stanghellini et al. (Red.), The Oxford Handbook of Phenomenological Psychopathology. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/oxfordhb/9780198803157.013.24 

• Mapp, T. (2008). Understanding phenomenology: the lived experience. British Journal of Midwifery, 16(5), 308–311. https://doi.org/10.12968/bjom.2008.16.5.29192 

• Smithies, D. (2013). The Nature of Cognitive Phenomenology. Philosophy Compass, 8(8), 744–754. https://doi.org/10.1111/phc3.12053 

• van Manen, M. (2017). But Is It Phenomenology? Qualitative Health Research, 27(6), 775–779.